Det gamle Oslo ved Loelvas utløp ble anlagt ca. 1050 av Harald Hardråde. Utenom 6 kirker, et par klostre, bispeborg og kongsgård, bestod byen vesentlig av 1 - 2 etasjers tjærebredde trehus, skilt og gater. Det var en meget brannfarlig bebyggelse. Brøt ilden løs, var utsiktene til å beherske den liten. Folkemengden var  aldri over 3000 personer. Historien forteller ingen ting om et ordnet brannvesen og lite om de branner som rammet byen de første århundre.

Magnus Lagabøters bylov av 1276 fastsetter plikt for gårdeiere å ha stående fylte vannkar, stiger, brannhakker m.v. og plikt for alle til ved brann og ile til hjelp med nødvendig redskap. Videre skulle det være en borgervakt på 6 mann - en kombinert brann og politivakt - som patruljerte byen etter bestemte ruter.

Disse tiltak reddet dog ikke byen fra katastrofer. I løpet av 500 år brente byen helt eller delvis ned 12 ganger.
Tre av disse brannene var  påsatt av borgere under fiendtlig angrep, en gang fra dansk side (1137), to ganger fra svensk side (1523, 1567). Etter en brann 17.august 1624 bestemte Kong  Kristian IV, tross borgernes protester og bønner, at byen ikke skulle bygges opp igjen på de gamle tomter, men flyttes over til Akersnesset under Akershus festningsmurer.

Kristiania (1624 - 1924)
Borgerbrannvesenets og håndkraftsprøytenes tid

Byen Kristiania fikk sin vanntilførsel fra et nettverk av treledninger ( 4" uthulte trestammer). Det var stadig klager over slett vanntilførsel og dårlig trykk.
En brann, som 21.april 1686 la ca.100 hus rundt det gamle torg i aske, ga støtet til at de første to brannsprøyter (hollandske kobbersprøyter) ble anskaffet av byens daværende "brandmester", kirkeverge Jørgen Køster. 

Den 10 Oktober 1708 brøt det ut en brann ved bryggene, hvor 60 sjø og pakkbuer og 40 beboelseshus brant ned. Dette førte til at Kongen fastsatte en brannordning av 24. februar 1714, som ga detaljerte forskrifter om byggemåte, branntjeneste og brannredskap.
                                                                                                                                                                                                             

                                                                                                                                                                                                                                                                     Foto: Brannmuseet

I 1767 ble som kongelig forordning utgitt en brannordning for samtlige norske byer, som dannet grunnlag for ordningen av brannvesenet helt til vår tid, og først ble avløst av brannloven av 1908.

Den 21. juli 1807 ble det utskrevne borgerlige brannkorps omorganisert, idet brannkommisjonen ved årlig sesjon skulle utskrive de dugeligste og raskeste arbeidsfolk til tjeneste ved korpset, som ble delt i "sprøitecorps" og "nedbrytningscorps". Til betjening av byens sprøyter var det utskrevet i alt ca. 300 mann. I 1846 var var antallet av byens sprøyter øket fra 13 til 20. Byens folketall var da ca. 25 000. Den 19. mai 1847 ble det i statsråd på Stocholms Slott fastsatt reglement for brannkorpset, som skulle bestå av: Sjefen (branddirektøren), 2 kapteiner (tidligere kalt brandinspektør), 35 premier og secondløitnanter.

En morsom historie fra 1842

I 1842 brant Scheels brenneri ved Akerselven. Om denne brannen har Henrik Haugstøl en fornøyelig skildring i sin bok: "I min tippoldefars by Christiania"

"----------Brannvæsnet gjorde, saavidt vi kunne skjønne, sin pligt, og Slukningsredskaberne vare i god Stand, men paa Grund af den ringe Vandmasse i Elven blev Vandet snart saa opmudret, at Sprøiterne hvert Øieblik stoppedes, hvorved Slangerne paa flere Steder brast. At Brandfolkene efter flere Timers Anstrængelse godt kunde trænge til nogle Forfriskninger indrømmes gjerne, men en Uskik, og det en Uskik af særdeles betænkelig Art, er dog unegtelig, ved slige Leiligheder at slaa Hul paa en Brændeviinsfoustage, helde Brændeviinet i Brandspand, og saa lade dem gaa rundt til Creti og Pleti. De som mindst have fortjent nogen Hjertestyrkning, tage gjerne meest til sig, og Fuldskab og Uorden er deraf naturligvis en udeblivelig Følge. Skal det nødvendigviis finde Brændeviinsudskjænkning Sted ved saadanne Leiligheder, bør det dog vistnok nøie paasees, at den stængeste Orden iagttages ved Udskjænkningen, men det er vanskelig nok – og derfor er det sikkert bedst at al Brændeviinstractering også her afskaffedes. Godt Øl vil være vedkommende i enhver Henseende langt tjeneligere, og mange Ulykker og Uordener vilde derved forebygges."

Brannen14. april 1858

Da man etter 14 timer endelig fikk bukt med brannen, hadde den rasert 41 gårder i forretningsstrøket.

Brannkatastrofen kartla manglene både ved det tallmessig sterke, men lite effektive borgerbrannkorps og ved det gamle vannverk med trerørledninger.

Det faste brannkorps. Hestedriftens og dampsprøytenes tid (1861 - 1924)

Korpset trådte i virksomhet 1. januar 1861
Foto: Brannmuseet

Den nye brannvaktbygning, Karl Johans gate 11, ble tatt i bruk som hovedbrannstasjon. Videre ble det leiet lokaler for to bistasjoner, Sagene stasjon i Maridalsveien 86, fra 1872 i Sagveien 23, og Grønland stasjon i Grønland 29, fra 1866 i Grønlandsleiret 32.

Korpset besto i denne tiden av foruten branndirektøren med assistent, av 1 overbrannmester, 2 underbrannmestere, 8 formenn, og 25 konstabler, i alt 36 mann. I tillegg kom 4 tårnvektere (i Vår Frelsers Kirke) som i 1851 ble overført fra politiet. Det borgerlige utskrevne korps fungerte som en reservestyrke til det ble oppløst i 1894.

For å oppdage brann så tidlig som mulig ble det bygget et tårnvekterrom i Domkirketårnet, 194 trappetrinn over gatenivå. Denne ordningen varte fram til 1902 da den ble nedlagt.   Denne tjenesten hadde også et eget reglement. Du kan lese reglementet for tårnvekterne Her
	Det var alltid 2 mann på vakt i tårnvekterrommet i Vår Frelsers Kirke Foto: Brannmuseet

Kombinert sove, spise og oppholdsrom  Foto: Brannmuseet

Korpset var på denne tiden organisert etter et rent militært mønster. Brannfolk bodde på kaserner i nærheten av stasjonene. Fritid eksisterte praktisk talt ikke. Arbeidstiden var om dagen 10-12 timer eller mer, deretter vakt- eller plikttjeneste resten av døgnet. 

Det var gjennom mange år ikke mulighet for familieliv, og skillet mellom overbefal og menige var skarpt.

Byen hadde i årene etter 1870 en voldsom vekst som medførte at stasjonenes antall måtte økes som følgende:

Mannskapenes tjenestetid som fra 1903 hadde vært 2 døgn på vakt
etterfulgt av 1 fridøgn (112 timers tjeneste pr. uke) ble i 1918 redusert
til 1 døgn vakt og 1 døgn fri.

Foto: Brannmuseet                                                                                      Foto: Brannmuseet

Øvelser ble fra 1861 drevet på Turnforeningens tomt. I 1881 fikk brannvesenet egen øvelsesplass på Ankerløkken med et 5 etasjer høyt øvelsestårn. I 1904 måtte øvelsesplassen flyttes til Hammersborg på grunn av Gassverkets utvidelse. Her ble øvelser holdt inntill plassen måtte oppgis i 1921 på grunn av Hammersborgreguleringen.

Foto: Brannmuseet

Magirius stige forpent med hest utenfor Domkirken i Oslo. Bildet er tatt ca. 1918  Foto: Brannmuseet

Formannskapet bevilget kr.20 070 til innkjøp av en elektrisk drevet bil i 1911. Valget falt på en mannskapsbil fra Justus Chr. Braun (Nurnberg). Bilen kom til Kristiania 15.januar 1912. Bilen var Kristianias første brannbil. Dessverre ble erfaringene heller dårlige. Bl.a kunne ikke bilen benyttes på snødekte gater og veier. Batterikapasiteten var heller ikke mye å skryte av.

Foto: Brannmuseet
Presentasjon av de første Benz brannbilene 7 oktober 1921 sammen med de 2 el-bilene foran

 

BV7 Diamond T 1936   Foto: Brannmuseet
 

I 1950 begynte fornyelsen av bilparken for alvor.

Det startet med anskaffelsen av den første bilen med høytrykkspumpe. En ny metode, "tåkeslokking", dvs å splitte opp vannet i fine dråper ved et så ekstremt høyt trykk som opptil 60 bar, var utviklet i USA. Under besøk på John Bean fabrikken, som produserte pumpene, tilbød de Obv en komplett Reo Gold Comet høytrykksbil. Bilen hadde en motor på 140 hk og en vanntank på 1730 liter. Høytrykkspumpen, en midtmontert 3-sylindret John Bean stempelpumpe for 60 bar med spesielle strålerør (høytrykkspistoler).

Reo bilen (BV 38) svarte helt til forventningene, høytrykksmetoden viste seg å være meget effektiv ved innvendig slokking, i tillegg ble vannskadene vesentlig redusert. Bilen var stasjonert på hovedbrannstsasjonen.

Du kan bestille boken "Med fulle sirener" hvor du får en detaljert beskrivelse av hele bilparken til Oslo brannvesen fra 1912 og fram til i dag. Boken inneholder også mange unike bilder.  Bestill her.

Fra 1. oktober 1929 ble det opprettet en tariffavtale som reduserte mannskapenes tjenestetid fra 84 til 75 timer pr. uke og korpsets styrke ble økt fra 204 til 218 mann. I 1935 ble tjenestetiden redusert til 72 timer pr. uke. En oversikt over lønnsforholdene fra 1861 - 1958 kan du se her.

Til toppen